Første gang hos Aftenposten & i avisen!

Det gikk ikke lang tid før min første tekst kom på trykk i Aftenposten. Det var en av de tekstene jeg hadde sendt inn før de hadde sagt ja til meg. Teksten het tenåringens trøblete vei og handlet om det å være ungdom og alle følelsene. Det ble til et stort innlegg og ble til dagens innlegg. Innlegget kom faktisk også på radioen, hvor en dame leste opp teksten min. Det var noe helt spesielt å se sin tekst for første gang på trykk. Og det var en helt merkelig følelse å kjøpe Aftenposten i en kiosk, hvor du viste at du og din jobb ville stå med sort skrift i.

Det var den samme dagen som teksten ble gitt ut at jeg besøkte Aftenpostens kontor eller der de ansatte jobber. Det var litt vanskelig å finne frem, selvom det lå rett forann brillene. Jeg klarte å finne frem til slutt og med sommerfugler i magen, klarte jeg å ta meg sammen til å gå opp. Da jeg kom opp på venterommet eller hva det var, satt der en gammel hyggelig mann, bak et skrivebord av en form. Han spurte meg om hvem jeg ventet og spurte etter mitt navn. Jeg sa da at jeg hadde en avtale med Randi (sjefen for Si ;D siden) og ga han mitt navn. Han ringte opp til henne og jeg fikk lov til å sette meg i sofaen å vente. Jeg satt nervøst og så meg rundt og på omgivelsene. Da hun kom ned for å hente meg og vi skulle ta heisen opp til hennes kontor. Hun ville vise meg kort rundt der hvor hun satt og jeg fikk hilst på en del Aftenposten folk.

Grunnen til at jeg var der var for å bli tatt bilde av, til kommentator spalten. Fotografen kom og prøvde å få meg til å slappe av. Han tok noen bilder og jeg fikk lov til å se på dem. Han sa hvilket bilde han syntes og jeg fikk lov til å gå. Da jeg kom opp på kontoret til Randi så jeg dagens Si ;D side var hengt opp på en tavle. Der så jeg teksten min, jeg kunne ikke holde smilet vekk og jeg syntes dette var skikkelig kult. Hun fortalte meg litt om hva jeg skulle gjøre og når. Jeg fikk lov til å gå tidlig og hun sa jeg skulle fortsette med å skrive. Jeg gikk ut til venterommet og sa hade til den gamle hyggelige mannen og løp ned i kiosken for å kjøpe min første tekst. Intet kunne bli bedere.

Fortsettelse føger:

Over & Out!

Way Back!

Tilbake helt til start der hvor jeg ikke viste hva jeg skulle og hvor alt virket håpløst.

Det startet med at jeg ikke viste hvilken gruppe jeg skulle velge i ptf.
Jeg ville egentlig helst være på egen prosjekts gruppen, men neida det fikk jeg ikke lov til.
Jeg følte at lærene var vrange og hvorfor skulle de egentlig sette opp en gruppe som ikke var lov å velge. Jeg prøvde på å presse meg inn i egen gruppen, ved å si jeg allerede viste hva jeg ville gjøre. Jo jeg ville skrive og fullføre boken min som jeg lenge har skrevet på. Dette var jo en grei ide sa lærene, men da måtte jeg utgi boken. Og da tenkte jeg hvem i huleste ville utgi min bok da? En jente på 17 år den gangen, det virket bare for ambisiøst og jeg ville ikke feile.
Jeg ble sint og ville ikke gjøre noe. Jeg endte da med å bli sendt til utplassering, noe jeg var veldig skeptisk til. Hva skulle jeg gjøre der da?

I noen uker fremover gjorde jeg bare alt annet enn det jeg skulle. Men jeg hadde en liten ide om hva jeg ville, men var redd for å bli avvist. Jeg satt og gjorde ingenting, og ved ingenting mener jeg at jeg gjorde hobbyene mine, som var å skrive tekster om meg, verden og livet.

En dag tok lærene tak i meg og spurte hva jeg interreserte meg for. Noe som var alt og ingenting. For jeg interresser meg for alt, men jeg interresserer meg for ingenting hundre prosent, trodde jeg. Jeg fortalte om min lille drøm om å starte mitt eget magasin. Hvorfor ikke bli utplassert i et magasin? ble jeg spurt om, men dette var et ork og det ble ikke til noe. Senere ble jeg introdusert til Aftenpostens ungdomside og Zoom. Dette er en side hvor ungdommer kan skrive sin meninger og tekster. Det ville si jeg kunne sitte på skolen og skrive, noe som jeg alltid gjør uansett og få det på trykk, noe som også var min hemlige drøm. Jeg ble engasjert og gnisten kom frem igjen. Jeg hadde jo allerede tekster og valgte to av de beste. Jeg fikk hjelp til å rette dem, siden jeg har en språkfeil, problemet er at jeg er dansk og blander både norsk og dansk, som da blir til mitt eget språk.

Da jeg hadde gjort det ringte jeg til Aftenpostens Si ;D og til Zoom. Jeg fikk med engang positiv melding og de sa de gjerne ville lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg gikk rett til dataen og sendte det, med en angst for at jeg ville bli avvist. Zoom sa at jeg skrev bra, men problemet var at jeg var for alvorlig og ikke så morsom, noe de lettet etter. Men Aftenposten derimot ville kjempe gjerne ha meg til å skrive jevnlig for Si ;D og de spurte meg til og med om jeg ville bli en av deres kommentatorer. Jeg fikk en utplassering jeg virkelig bare hadde drømt om og jeg opplevde ikke frykten min for å bli avvist. Det ble en strålende, men lang dag.

Fortsettelse følger:
Over & Out!

Just a teenager

Hei Hei.
Jeg vil starte med å si at denne er en blogg for hva jeg gjør på utplassering.
Jeg har vært veldig dårlig til å blogge, så derfor tenkte jeg at jeg vil forklare min første utplasserings periode, så godt jeg nå kan.

Men dette var bare en introduksjon av bloggen min.

Jeg har kalt bloggen min just a teenager, fordi det er det jeg er.
Jeg leter etter min vei i karriere labyrinten.
Nå er jeg en jente som har egentlig en stor god ide om hva jeg vil.
Men derfor heter bloggen just a teenager og mitt navn er Mie.