Way Back!

Tilbake helt til start der hvor jeg ikke viste hva jeg skulle og hvor alt virket håpløst.

Det startet med at jeg ikke viste hvilken gruppe jeg skulle velge i ptf.
Jeg ville egentlig helst være på egen prosjekts gruppen, men neida det fikk jeg ikke lov til.
Jeg følte at lærene var vrange og hvorfor skulle de egentlig sette opp en gruppe som ikke var lov å velge. Jeg prøvde på å presse meg inn i egen gruppen, ved å si jeg allerede viste hva jeg ville gjøre. Jo jeg ville skrive og fullføre boken min som jeg lenge har skrevet på. Dette var jo en grei ide sa lærene, men da måtte jeg utgi boken. Og da tenkte jeg hvem i huleste ville utgi min bok da? En jente på 17 år den gangen, det virket bare for ambisiøst og jeg ville ikke feile.
Jeg ble sint og ville ikke gjøre noe. Jeg endte da med å bli sendt til utplassering, noe jeg var veldig skeptisk til. Hva skulle jeg gjøre der da?

I noen uker fremover gjorde jeg bare alt annet enn det jeg skulle. Men jeg hadde en liten ide om hva jeg ville, men var redd for å bli avvist. Jeg satt og gjorde ingenting, og ved ingenting mener jeg at jeg gjorde hobbyene mine, som var å skrive tekster om meg, verden og livet.

En dag tok lærene tak i meg og spurte hva jeg interreserte meg for. Noe som var alt og ingenting. For jeg interresser meg for alt, men jeg interresserer meg for ingenting hundre prosent, trodde jeg. Jeg fortalte om min lille drøm om å starte mitt eget magasin. Hvorfor ikke bli utplassert i et magasin? ble jeg spurt om, men dette var et ork og det ble ikke til noe. Senere ble jeg introdusert til Aftenpostens ungdomside og Zoom. Dette er en side hvor ungdommer kan skrive sin meninger og tekster. Det ville si jeg kunne sitte på skolen og skrive, noe som jeg alltid gjør uansett og få det på trykk, noe som også var min hemlige drøm. Jeg ble engasjert og gnisten kom frem igjen. Jeg hadde jo allerede tekster og valgte to av de beste. Jeg fikk hjelp til å rette dem, siden jeg har en språkfeil, problemet er at jeg er dansk og blander både norsk og dansk, som da blir til mitt eget språk.

Da jeg hadde gjort det ringte jeg til Aftenpostens Si ;D og til Zoom. Jeg fikk med engang positiv melding og de sa de gjerne ville lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg gikk rett til dataen og sendte det, med en angst for at jeg ville bli avvist. Zoom sa at jeg skrev bra, men problemet var at jeg var for alvorlig og ikke så morsom, noe de lettet etter. Men Aftenposten derimot ville kjempe gjerne ha meg til å skrive jevnlig for Si ;D og de spurte meg til og med om jeg ville bli en av deres kommentatorer. Jeg fikk en utplassering jeg virkelig bare hadde drømt om og jeg opplevde ikke frykten min for å bli avvist. Det ble en strålende, men lang dag.

Fortsettelse følger:
Over & Out!